Marerittet mitt startet slik:
Jeg sto i folketom gate i en liten kystby. Det var midt på natten. Det stormet. Vind og regn pisket mot palmetrærne langs fortauet. De rosa og gule murbygningene hadde lemmer foran vinduene. Et kvartal unna, bak en hibiskushekk, brølte havet. Florid, tenkte jeg. Selv om jeg ikke var sikker på hvordan jeg visste det. Jeg hadde aldri vært i Florida.
Så hørte jeg hover klapre mot asfalten. Jeg snudde meg og så bestevennen min, Grover, Løpe for livet.
Ja, jeg sa hover.
Grover er satyr. Fra livet og opp ser han ut som helt alminnelig hengslete tenåring med pistrete bukkeskjegg og maser kviser i ansiktet. Han har underlig, haltende gange, men hvis du ikke tilfeldigvis skulle støte på ham uten bukser på (noe jeg ikke vil anbefale), ville du aldri merket at han ikke var et vanlig menneske. Baggy jeans og et par falske føtter skjuler at han har pelskledd bakpart og hover.
Grover hadde vært bestevennen min i sjette klasse. Han hadde dratt sammen med meg og ei jente ved navn Annbeth på en vanvittigreise til jorden indre for å redde verden, men jeg hadde ikke sett ham siden sist juli, da han hadde lagt utpå et livsfarlig oppdrag- et oppdrag ingen satyr noensinne hadde vent tilbake fra.
I drømmen min løp i hvert fall Grover så geitehalen flagret bak ham og bar skoene i hendene, slik han gjør når han må bevege seg fort. Han klapret forbi de små turistsjappene og bodene hvor de leier ut surfebrett. Vinden bøyde palmetrærne nesten ned til bakken.
Grover var vettskremt av et eller annet bak seg. Han måtte ha kommet fra stranda. Pelsen hans var full av våt sand. Han hadde flyktete fra et sted. Han prøvde å komme seg vekk fra… noe.
Et hårreisende brøl skar gjennom stormen. Bak Grover, i enden av kvartalet, tårnet en skyggefull skikkelse opp. Den feide til side en gatelykt. Som eksploderte i en skur av gnister.
Grover snublet og klynket av redsel. Han mumlet for seg selv: Nødt til å komme meg vekk. Nødt til å advare dem!
Jeg kunne ikke se hva som jaktet på ham, men jeg kunne høre det mumle og banne. Bakken ristet da det nærmet seg.
Grovet smatt rundt et gatehjørne og nølte. Han hadde løpt inn i en blindgate full av butikker. Han hadde ikke tid til å snu. Den nærmeste døra var blåst opp av stormen.
På skiltet over det mørklagte utstillingsvinduet sto det: AUGSTINE BRYLLUPSUTSTYR.
Grover pilte inn og huket seg ned bak et stativ med brudekjoler.
Skyggen fra monsteret passerte foran butikken. Jeg kunne kjenne stanken av det- en kvalmende blanding av våt saueull og råtten kjøtt og den sure, ekle kroppslukten bare monsteret har, som et stinkdyr som har levd hele livet på meksikansk mat.
"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar